Tyrkisk mat

Tyrkisk mat er i stor grad arven til det osmanske kjøkkenet, som kan beskrives som en fusjon og foredling av sentralasiatiske, Midtøsten-, Østeuropeiske og Balkan-retter. Det tyrkiske kjøkkenet har igjen påvirket disse og andre nabokjøkken, inkludert de fra Sørøst-Europa ( Balkan), Sentral-Europa og Vest-Europa. Osmanerne smeltet sammen forskjellige kulinariske tradisjoner i sitt rike med påvirkning fra levantinske retter, sammen med tradisjonelle turkiske elementer fra Sentral-Asia (som yoghurt og mantı), og skapte et stort utvalg spesialiteter - mange med sterke regionale assosiasjoner. Tyrkisk mat varierer over hele landet. Matlagingen av Istanbul, Bursa, Izmir og resten av Lilleasia-regionen arver mange elementer av det osmanske hoffkjøkkenet, med en lettere bruk av krydder, en preferanse for ris fremfor bulgur, koftes og en bredere tilgjengelighet av grønnsaksgryter, aubergine, fylte dolmas og fisk. Maten i Svartehavsregionen bruker fisk i stor utstrekning, spesielt Svartehavsansjos (hamsi) og inkluderer maisretter. Kjøkkenet i sørøst (f.eks. Urfa, Gaziantep og Adana) er kjent for sitt utvalg av kebab, mezes og deigbaserte desserter som baklava, şöbiyet, kadayıf og künefe. Spesielt i de vestlige delene av Tyrkia, hvor oliventrær vokser rikelig, er olivenolje den viktigste typen olje som brukes til matlaging. Kjøkkenene i Egeerhavet, Marmara og Middelhavsregionene er rike på grønnsaker, urter og fisk. Sentral-Anatolia har mange kjente spesialiteter, som keşkek, mantı (spesielt fra Kayseri) og gözleme. En spesialitets navn inkluderer noen ganger navnet på en by eller region, enten i eller utenfor Tyrkia, og kan referere til den spesifikke teknikken eller ingrediensene som brukes i det området.